Artikler

Under finner du generelle artikler relatert til Madagaskar.

Det er ikke blitt etablert ro og orden på Madagaskar, etter at Andry Rajoelina lyktes med sitt statskupp i ”slow motion”. Krisen er på ingen måte over. Nasjonens grunnvoller rystes fortsatt. Store motdemonstrasjoner arrangeres hver dag på Demokratiplassen, med paroler som ”Nei til statskupp”, ”Ja til Grunnloven” og ”Gi oss Ravalomanana tilbake”. Ordensmakten har de siste dagene igjen brukt tåregass og skremmeskudd for å oppløse demonstrasjoner og gateslagsmål. Den politiske plattformen til overgangspresidenten slår allerede sprekker. På Antsirabe, hvor tilhengere av Rajoelina gjorde flere mislykkede forsøk på å få trøkk i sine demonstrasjoner tidligere under krisen, har store folkemasser denne uken markert sin avsky mot det nye regimet.  Det er ventet at lørdagens tillyste massedemonstrasjon i hovedstaden, vil svekke autoriteten til det nye styret ytterliggere. En frykter alvorlige sammenstøt hvis demonstrantene gjør alvor av sine planer om å bevege seg fra Demokratiplassen til 13.-Mai-Plassen. Og nå som statskassen blir tømt på grunn av mangelfull tilgang på skatter, avgifter, toll og utenlandsk støtte, er det neppe lenge før statsfunksjonærene gjør alvor av truslene om å gå til generalstreik.

Det er nok liten sjanse for at Rajoelina fortsatt vil være landets ”president” på nasjonaldagen 26. Juni. Mest sannsynlig blir det politiske omveltninger, med nye toppoppslag i BBC, Reuters og RFI, i løpet av april. Det blir ikke ro og stabilitet på Madagaskar uten at en får et samlende overgangsstyre, med en viss konstitusjonell forankring.

Gasserne er kjent for å vektlegge konsensus, samlende løsninger og fredlig sameksistens (uttrykt i ”fihavanana”-prinsippet) og å vise respekt for ledere og eldste (kjent som ”raiamandreny”-relasjonen). Tradisjonelle verdier for samhandling og konfliktløsning, har vært et vern mot kaos og anarki under tidligere kriser. Uroen og opptøyene de siste månedene, har imidlertid avslørt en kulturell og verdimessig krise, i tillegg til den politiske krisen. Allerede over tid har vi kunnet registrere store kulturelle forskjeller mellom det nye storbysamfunnet p.d.e.s og det tradisjonelle landsbysamfunnet p.d.a.s. Det kan være mange årsaker til dette. Men det er nærliggende å tro at globalisering, sosiale spenninger og økonomiske klasseskiller, har svekket tradisjonelle verdier i byene. Under krisen er denne utviklingen blitt forsterket ved at ledere som normalt skulle ivareta ”mor-og-far-rollen, har blitt tatt for å være partiske. Den katolske erkebiskopen har hatt tydelige sympatier for Rajoelina-fløyen, mens den reformerte kirkepresidenten åpenbart har hatt bindinger til Ravalomanana.

Allerede i første halvdel av mars var det konkrete planer for en nasjonal dialogkongress i regi av kirkerådet og FN.  Denne konferansen ble avlyst på grunn av at Rajoelina signaliserte at han ikke ville møte med sine folk. De siste dagene har overgangsstyret imidlertid annonsert at en vil arrangere denne kongressen 2.-3. April, hvor en legger opp til deltagelse fra politiske partier, det sivile samfunn, kirkeråd og ordensmakt. Men det er fortsatt usikkert om en klarer å avvikle arrangementet. En talsmann for partiet TIM sier at en ikke vil stille med sine folk, uten at kongressen skjer i regi av FN og at Ravalomanana får komme tilbake. Også andre politiske partier uttrykker skepsis til rammebetingelsene for arrangementet.

Det er neppe tvil om at Ravalomananas fengslinger av politiske motstandere, har vært en av flere destabiliserende faktorer.  Rajoelina har nå benådet en rekke av disse, blant annet Pety Rakotoniaina, eks-ordfører i Fianarantsoa. Men dette har ikke umiddelbart temmet gemyttene. På fjernsynsnyhetene har vi sett frigitte fanger, vise knyttnever i sinne over at innsatte av samme kategori ikke er blitt behandlet likt.  De mener dessuten at det må bli utstedt et generelt ”amnesti”, slik at en kan gjenoppta vanlige politiske aktiviteter. Fortsatt venter eks-president Didier Ratsiraka og andre eksilpolitikere på et lignende dekret. Det er ventet at Ratsiraka vil komme tilbake til landet, så snart dette foreligger.

Et flertall av personene vi snakker med i hovedstaden, er frustrerte og sinte over hvordan maktoverdragelsen skjedde tirsdag 17. mars. Svært mange er pinlig berørt over kaoset som oppstod da politiske aktivister, militærledere, representanter for det internasjonale samfunn og kirkeledere møttes på den katolske bispegården på Antanimena. Da FN’s spesialutsending hadde lest opp Ravalomananas dekret om at makten skulle overføres til et militærdirektorat, forlot Andry Rajoelina umiddelbart møtet i protest. Påtroppende statsminister Monja Roindefo henvendte seg uforskammet til FN-utsendingen med følgende ord: ”Du kan beholde papirstykket som en suvenir fra din ferie på Madagaskar”. - En rekke av møtedeltagerne, blant annet den amerikanske ambassadøren, ble ved utgangen truet av geværmunninger. Tre generaler, en admiral og kirkepresident Rasendrahasina i FJKM ble kidnappet ute på gårdsplassen, og de ble etterpå kjørt til mytteristenes maktbase på CAPSAT. Senere på kvelden skrev de samme militærlederne under på et nytt dekret, hvor de overførte presidentfullmakten til Andry Rajoelina. De høyt dekorerte militærlederne har i ettertid påstått at papiret ble signert av fri vilje, mens den reformerte kirkes toppleder har vitnet om ydmykende og vanærende tortur.

Rajoelina forsvarer den spesielle maktoverdragelsen med at ”en ekstraordinær situasjon, krever ekstraordinære tiltak”. Han får også støtte fra forfatningsdomstolen HCC og Norbert Ratsirahonana. Juristen Ratsirahonana var statsminister så vel som overgangspresident i en periode i 1990-årene.

Den Europeiske Union, Den Afrikanske Union, USA og Norge har hver for seg fordømt maktoverdragelsen som ”statskupp”. Flere donorer, deriblant Norge, har frosset all videre støtte til regjeringen. Afrikamøtet som skulle arrangeres i Antananarivo i juli med deltagelse av statsoverhoder fra hele Afrika, ser ut til å bli flyttet til Mauritsius eller Libya. Det frankofone stormøtet (Le Sommet de la Francophonie) som etter planen skulle gå av stabelen på Madagaskar i 2010, blir sannsynligvis flyttet til Kongo.

Det store spørsmålet er hva Frankrike gjør i kulissene. President Sarkozy har vært tydelig i sin avstandtagen fra den måten Rajoelina tok makten. Samtidig er det åpenbart at Rajoelina, som er både gassisk og fransk statsborger, pleier god kontakt med ”det franske miljøet”. Han var ”på ferie” i Frankrike rett før han initierte demonstrasjonene i Antananarivo i januar. I løpet av kriseperioden gav den franske ambassaden ham asyl to ganger, hvor det første oppholdet var helt hemmelig, mens det andre oppholdet ble alminnelig kjent. Den nye franske ambassadøren, som kom dagen etter statskuppet, hadde umiddelbart flere møter med Rajoelina. Og ett av de første vedtakene til det nye styret, var å gjeninnføre fransk som undervisningsspråk i skolen og å annullere den nye skolereformen som Frankrike har vært svært misfornøyd med.

Ravalomanana, som nå har flyktet til Swasiland i det sørlige Afrika, kom med flere innrømmelser den siste uken han var president. Han gikk langt i å beklage sine feilgrep og å uttrykke vilje til å forandre sin lederstil. Dette budskapet formidlet han blant annet ved å sitere et kjent ordspråk: ”Den som faller, lærer når han reiser seg”. Gasserne er generelt svært svake for personer som innrømmer feil, og mange sier at Ravalomanana ville kunne ha fortsatt hvis han hadde vært like ydmyk i begynnelsen av krisen. - Også forslaget han presenterte søndag 15. mars om å arrangere en folkeavstemning for å avklare om han fortsatt har tillit, kom altfor sent.

Dessverre lyktes ikke kirkeledere og FN-utsendinger med sin utallige meklingsforsøk. Det lå flere forslag på bordet, som kunne ha gitt en mer ryddig utgang av krisen. Mine informanter forteller at en var veldig nærme et gjennombrudd. Det siste forslaget, som Rajoelina på et tidspunkt var villig til å godta, hadde en klar konstitusjonell forankring. Ravalomanana skulle få fortsette i en symbolsk presidentrolle, med øverste ansvar for de militære styrker. Rajoelina skulle få oppgaven som senatspresident. Statsministerposten var tiltenkt en samlende person, med støtte fra begge fløyer. Ministerpostene i samlingsregjeringen skulle deles likt, med en viss forfordeling i form av noen tyngre ministerier til opposisjonen. – Det ble som kjent fullt brudd i forhandlingene, etter at Ravalomanana dro ut på sin famøse rundtur til Mahajanga og Toamasina, på et tidspunkt da han hadde avtale om å møte opposisjonslederen.

Det er et tankekors at Madagaskar til dags dato, helt fra 1960 til 2009, har til gode å gjennomføre et maktskifte fra en folkevalgt president til en ny folkevalgt president, på ordinært vis. Det må dessuten være en systemfeil når ulike grunnlover fra begynnelsen av 1960-årene har nedfelt eksistensen av Høyesterett (Haut Cour Justice), mens skiftende presidenter systematisk har kunnet trenere opprettelsen av denne institusjonen. Det er kun landets Forfatningsdomstol (Haut Cour Constitusjonelle) som har vært i funksjon under ulike regimer, med den konsekvens at det ikke finnes noen rettsinnstans som kan dømme landets president for anklager om grunnlovsbrudd, korrupsjon eller landsforræderi. Dette er noe av grunnen til at Norbert Ratsirahonana, som er nevnt tidligere, går god for maktoverdragelsen til Rajoelina. Han mener at manglende rettsinstanser og en betydelig maktkonsentrasjon i favør av presidentpartiet, gjorde det vanskelig å finne en konstitusjonell kriseløsning.

Under forhandlingene i regi av kirkerådet og FN, framla opposisjonen skriftlig dokumentasjon og bevis på at Ravalomanana har begått kriminelle handlinger og brutt landets grunnlov, i forhold til fire forhold: 1) Avviklingen av presidentvalget i 2006, hvor Ravalomanana ble gjenvalgt med god margin, skjedde et par måneder tidligere enn det konstitusjonen tillater. Opposisjonen mener at Ravalomanana hadde fordeler av å arrangere valget i god tid før regn- og syklontiden. 2) Ravalomanana har blandet sammen private forretningsinteresser med statlige anliggender. Konsernet TIKO har ikke betalt lovbestemte avgifter. 3) Det ble inngått en avtale med 99 års varighet om utleie av 1,3 millioner hektar i Menabe til det sørkoreanske selskapet Daewoo, uten at saken hadde blitt forelagt nasjonalforsamling eller senat. 4) Det nye presidentflyet med en verdi på 60 millioner dollar, skal ha blitt gitt ”under bordet” av det sørkoreanske selskapet Daewoo. Hvis dette siste medfører riktighet, så stemmer det altså ikke at flyet er betalt 50% av finansdepartementet og 50% av TIKO, som jo også ville ha vært et graverende eksempel på sammenblanding av private og statlige interesser.

Et annet forhold som forhindret en forhandlingsløsning, var uroen i de militære styrkene, som førte til mytteri i hærens forsynings- og personellavdeling CAPSAT, etterfulgt av oberstenes tilsidesettelse av generaler og admiraler. Penger har vært en underliggende faktor i dette opprøret. Det er en kjensgjerning at både Ravalomanana og Rajoelina korrumperte militæret i løpet av kriseperioden, men at Rajoelina lyktes best med sin strategi. De rause pengegavene fra Ravalomanana havnet hos det militære toppsjiktet, mens Rajoelina klarte å spre pengene til offiserer og soldater på alle nivåer. Pengene som havnet ensidig hos generaler og admiraler var med på å røre opp under spenninger som hadde bygd seg opp over lang tid. Blant soldater og lavere offiserer hadde det lenge vært misnøye med lønnsnivået, og mange oberster var sure for at Ravalomanana ikke gav dem status som generaler. Det at militæret ble satt til tradisjonelle politioppgaver i begynnelsen av mars, var også upopulært. Alt dette har skapt dype splittelser og spenninger i forsvaret, som det vil ta tid å lege.

Andry Rajoelina, som altså klatret til topps av maktens tinder på Madagaskar, har kommet med mange og til dels motstridende utspill. Han representerer ikke noe klart program og blir dratt mellom ulike fraksjoner i sin politiske storkoalisjon. Men uansett hans videre skjebne de neste ukene, så får han trolig rett når han proklamerer at landets 3. republikk er historie og at en nå går inn i en overgangsprosess fram mot den 4. republikk. Til og med representanter for partiet til Mark Ravalomanana, innser at en er kommet til et politisk veikryss.

Nasjonen er blitt rystet i sine grunnvoller. Gamle tradisjoner for konflikt- og krisehåndtering er ikke blitt fulgt. Sosiale motsetninger har eksplodert. Samfunnsinstitusjoner som parlament og senat er satt ut av spill. Militæret, som tradisjonelt har symbolisert ”den nasjonale enhet”, er dypt splittet. Store bedrifter ligger i grus. En blomstrende turistnæring har de siste ukene krasjlandet.