Artikler

Under finner du generelle artikler relatert til Madagaskar.

Oppsummering av begivenhetene under seksmåneders krisen i 2002

Madagaskar har våren 2002 gjennomført en dramatisk revolusjon som åpner helt nye perspektiver for øyas sosiale og økonomiske utvikling i tiden fremover. Ved innsettelsen av Marc Ravalomanana som president den 6. mai 2002 begynner en ny epoke som gir håp om demokratisering, innføring av åpenhet, godt styresett og økonomisk vekst etter årtier med vanstyre og stagnasjon. Men endringene har ikke kommet uten store sosiale og økonomiske omkostninger, som det vil ta tid å rette opp. I en periode på nesten 30 år har president Didier Ratsiraka vært den dominerende politiske frontfigur inntil hans endelige fall den 6. juli 2002 da han flyktet til Frankrike etter at makten hadde rent ut av hans hender. Ratsiraka kom til makten i 1975 med visjoner om å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Imidlertid innhentet de økonomiske realiteter regimet utover i åttiårene. Alle røde lys blinket: Eksporten kollapset, offentlige utgifter økte dramatisk, uten at folk fikk nødvendige helse- og skoletjenester, det ble tatt opp store lån i utlandet til prestisjeprosjekter som ikke ga økonomisk uttelling, pressesensur var innført, samtidig økte korrupsjon og nepotisme, ikke minst anført av presidenten selv og hans nærmeste familie. Sosialisme og politikk ble nesten et skjellsord. Det førte til en folkelig oppstand i 1991 som førte til Ratsirakas fall høsten 1992. Zafy Albert, som hadde ledet opposisjonen, ble valgt til ny president i 1993. Imidlertid ble han konstitusjonelt avsatt i 1996 og Ratsiraka gjorde et overraskende come-back i 1996 uten å ha folkelig støtte.

Presidentvalget den 16. desember 2001 var altså et regulært valg etter Ratsirakas første 5-års periode. Etter å ha sikret seg nesten diktatoriske fullmakter, var han sikker på å kunne manipulere presidentvalget. Ved valget hadde han imidlertid en sterk og ambisiøs utforderer, nemlig forretningsmannen og borgermesteren i hovedstaden Antananarivo, Marc Ravalomanana. Ravalomanana har bygget opp sitt eget forretningsimperium ved å satse på meieri og næringsmiddelindustri for innenlandsk forbruk. Han ble båret frem av en sterk populistisk bølge som hadde ett mål: å styrte Ratsiraka. Etter at Forfatningsdomstolen, der flertallet var oppnevnt av Ratsiraka, kunngjorde at Ravalomanana ikke hadde fått over 50% av stemmene, noe som nødvendiggjør en annen valgomgang, erklærte han generalstreik. Hundretusenvis av mennesker samlet seg hver dag i gatene i hovedstaden og forlangte stemmesammenlikning. Kirkene ga sin støtte til kravet. Ravalomanana hadde selv samlet stemmetallene på samtlige valgkontor og mente han kunne dokumentere nærmere 52%. I februar lot han seg innsette som president og tok dermed hånd om statsapparatet og innsatte juristen Jacques Sylla som statsminister. Ratsiraka erklærte unntakstilstand, men hadde i realiteten mistet grepet om det sentrale statsapparatet. Han flyktet da til havnebyen Toamasina der han forventet støtte fra sin egen etniske gruppe. Hans guvernører i kystprovinsene Mahajanga, Toliara, Toamasina og Antsiranana støttet ham og erklærte en uavhengig føderal stat med sentrum i Toamasina. Ravalomanana fikk snart kontrollen over innlandsprovinsene Antananarivo og Fianarantsoa. Men Ratsiraka blåste til gamle etniske motsetninger mellom kyst og innland og hans militsgrupper sperret alle veier til Antananarivo ved sabotasjehandlinger som å sprenge broer og sette opp barrikader. Målet var å kvele hovedstaden som var sterkt avhengig av drivstoff og andre importvarer fra havnebyen Toamasina. I april erklærte Høyesterett at Forfatningsdomstolens sammensetning var ugyldig og den nye domstolen erklærte Ravalomanana som vinner av valget med 51, 46% mot Ratsirakas 35,9%. Den 6. mai kunne Ravalomanana under stor jubel tas i ed som Madagaskars lovlig valgte president på byens store fotballstadion. Ved flere anledninger forsøkte Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) å megle i tvisten. I april ble det undertegnet en avtale mellom de to partene i Dakar om å bilegge striden. Ratsiraka respekterte ikke avtalen og forlangte en folkeavstemning, noe som etter planen bare skulle settes i verk dersom det viste seg at ingen hadde oppnådd 50% av stemmene ved valget. OAUs og Frankrikes lunkne holdning til å anerkjenne den siste valgopptellingen har utvilsomt ført til en forlengelse av konflikten. De militære styrkene erklærte seg lenge nøytrale i konflikten, men etter presidentinnsettelsen krevde folks utålmodighet militære aksjoner mot militsgruppene i Ratsirakas kystprovinser. Det ble da tydelig at Ratsiraka ikke hadde den folkelige støtten som Ravalomanana hadde opparbeidet, heller ikke i provinsene. Etter at henholdsvis Toliara, Mahajanga og Antsiranana falt for de militære aksjonene, nesten uten motstand, flyktet Ratsiraka til Frankrike den 6. juli. Når også Toamasina falt, hadde Ravalomanana de facto kontroll over hele landet og oppnådde endelig internasjonal anerkjennelse. Seks måneders krise var slutt. Til sammen regner en at ca et hundretalls mennesker, vesentlig fra militsgruppene, ble drept i trefningene.

Krisen har kostet. Madagaskar har de siste årene opplevd en moderat økonomisk vekst. I 2000 var økningen i BNP 4,8%, i 2001 6,7% og for 2002 var det forventet ca 8%. Economic Intelligence Unit (EIU) anslår at resultatet i 2002 vil bli -10%. Det forventes likevel at veksten etter endringen av regimet raskt vil ta seg opp igjen, slik at Madagaskar vil oppnå ca 8% i 2003. Jordbruk og fiskeri, som har stått for 34% av BNP, har vært rammet av krisen fordi distribusjonen har vært sterkt hemmet av veiblokadene med følgende prisstigning. Service-næringer som transport og turisme er sterkt redusert. De siste år har disse næringene stått for 52% av BNP. Småindustrien, som hadde tatt seg opp i såkalte frie soner, har nærmest kollapset slik at 150.000 er blitt arbeidsløse. Helsesituasjonen er kritisk for de mange fattige. Omtrent halvparten av barn under to år er underernært. Skolesystemet har lenge vært neglisjert, og analfabetismen har økt i senere år. Ravalomananas program er rask økonomisk vekst, demokratisering og kamp mot korrupsjon. De internasjonale institusjonene som Verdensbanken og Pengefondet og andre donorer har gitt løfter om bidrag til gjenreisning av økonomien. Men spørsmålet er om liberaliseringen vil gi uttelling for de fattigste.