Madagaskarnytt

Rahasindrainy Soia

Detaljer

Publisert: fredag 16. februar 2018 10:52

Skrevet av Kåre Kristensen

• 
• 

Nyhetsbrev januar – Februar 2018

Presidentvalg 2018

Fem år siden sist president- og stortingsvalg på Madagaskar og en spør seg hvor langt man har kommet. Folket er generelt skuffet og lei av den økende usikkerheten og fattigdommen.

Både befolkningen og det internasjonale samfunnet venter med spenning på annonsering av dato og rammene rundt valget i 2018. Det at regjeringen har tiet om både dato og rammene rundt kommende valg gjør det vanskelig for berørte parter, herunder kandidatene, å forberede seg godt og ordentlig til valget. I et demokratisk land gjøres spilleregler og rammer rundt et kommende valg kjent for alle parter, gjerne allerede ett år i forveien. På denne måten får kandidatene tilstrekkelig tid til å skaffe seg støtte og finansierering, velge de sakene de ønsker å fronte samt utarbeide en strategi ift. mobilisering av ressursene. Velgerne får også tid til å bli kjent med kandidatene og hva de står for, og får tid til å gjøre seg opp egne meninger før valget.  

Situasjonen på Madagaskar er helt motsatt. Regjeringen gikk ut i media for å gjøre kjent at de ønsker å inkludere det sivile samfunnet i arbeidet med å utarbeide regelverket rundt valget. Men når den endelige versjonen skulle ferdigstilles og vedtas bemerket regjeringen at det er den lovgivende makten som har det privilegium å utforme og vedta lover og forskrifter. I møte den 25 november 2017 skal regjeringen ha godkjent loven, med endringer, før endelig vedtak. Ingen hadde hørt noe mer inntil statsministeren nevnte den 17. desember 2017 at det sivile samfunnet skal få innsyn i den reviderte versjonen før endelig vedtak.

CENI (Den uavhengige nasjonale valgkomitéen) har gjentatte ganger bedt om å få velge dato for valget, uten hell. Rivo Rakotovao (senatets president og partileder) har svart at en ikke kan bestemme valgdato før gjeldende regelverk er på plass. En spør seg derfor når dette vil skje? Regjeringen har selv ikke anledning til å utforme loven og har i stedet prøvd å trenere saken lengst mulig. Regjeringspartiet gjør alt for å kontrollere valget. Det har lovt «åpenhet» rundt valgprosessen, men handlingene viser noe helt annet.  

                                                                          Kilde: SeFaFi (Sehatra Fanarahamaso ny fiainam-pirenena)

Sikkerhet og rettssystem: skuffelse

Alle kan bli utsatt for kriminelle handlinger på Madagaskar uansett om de bor i byen, på landet eller er på reise. Flere har vitnet om samarbeid mellom kriminelle grupper og politiet samt hæren og retten. En har også sett ulovlige avtaler mellom kriminelle og dommere. Dette problemet kan ikke løses av lange taler og tomme løfter og blir bare større og større. Både kvegtyveri, innbrudd og plyndring har økt i omfang. Samtidig venter befolkningen på at dommere, politibetjenter, politikere og funksjonærer som er involvert i kriminalitet/korrupsjon skulle bli dømt.

Er regjeringen virkelig villig til å kjempe mot årsak til kriminalitet og for sikkerhet eller er den mer opptatt av å kontrollere media og renvaske seg selv gjennom velformulerte taler? På grunn av mangel på åpenhet fra regjeringens side måtte det internasjonale samfunnet ta opp de mest alvorlige sakene. Bl.a. saken om Claudine Razaimamonjy og hennes svigerbror senator Riana Andriamandavy VII, saken om Fernando Cello, leder for Radio Jupiter samt Antsakabary saken. Disse hendelsene, som involverer folk tilknyttet regjeringen, vitner om regjeringens ubesluttsomhet i slike saker.

Mange statsråder, direktører, ledere osv. har måttet gå av på grunn av ulovligheter, men ingen har blitt dømt. Det er også blitt holdt mange taler som kritiserer bl.a. lovløshet og korrupsjon og med løfter om mer åpenhet og effektivitet uten at det har skjedd noen endringer. Snarere motsatt. Hvor mange av de som er involvert i liknende saker har faktisk blitt dømt? Ingen.

Kilde: SeFaFi (Sehatra Fanarahamaso ny fiainam-pirenena)

Optimistiske taler og økende fattigdom

Den 1. og 2. desember 2016, dagene etter toppmøtet for frankofoni, ble det i Paris arrangert en giverlandskonferanse for Madagaskar, hvor en rekke givere og investorer var tilstede. I etterkant av konferansen ble det holdt taler hvor det bl.a. ble nevnt at det ville komme en del statlig finansiering og investering i private sektorer, noe som vil styrke den gassiske økonomien og forbedre folkets levekår. Hva sitter man igjen med i dag? Ingenting. Siden ble det holdt flere taler, konferanser, workshops som har gitt falske forhåpninger. Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken, EU og flere har prøvd å si at landet har vært mer politisk stabilt, den økonomiske situasjonen har forbedret seg, inflasjonen har blitt lavere, og den nasjonale valuta har vært stabil.

Men virkeligheten er mer brutal. Den økende fattigdommen og pålitelig statistikk vitner om noe annet. 92 % av gasserne lever under fattigdomsgrensen ifølge Verdensbanken, og regnes som ekstremt fattige. Dette er mennesker som lever på under 2 dollar om dagen. Mellom 2013 – 2016 falt bruttonasjonalprodukt per innbygger fra 462,5 dollar til 401,4 dollar. Noe som indikerer en bekymringsverdig trend av økende fattigdom de siste årene. Det understrekkes stadig vekk at Madagaskar har blitt verdens fattigste land dersom man utelukker de landene som er eller har vært i krig.

I tillegg til disse problemene bekymrer man seg for fremtiden. Landets president har vært med på å innvie en del små og mindre innovative prosjekter, slik som opprustning av kortere veistrekninger, mindre skoler, offentlige bygg osv. En savner utbygging av ny infrastruktur, industribygg, sykehus, sosiale boliger osv. som er viktig for utvikling av regionene.  En lurer også på om åpning av gruver, som for det meste er ulovlige og forurensende, noen gang vil komme lokalbefolkningen til gode. Igjen, her er det lite åpenhet.

Kilde: SeFaFi (Sehatra Fanarahamaso ny fiainam-pirenena)